Øst-Timor

Av William Byholt, williambyholt.com

Helt i utkanten av Sørøst-Asia ligger et land som ikke nevnes ofte i media. Mange vil slite med å plassere det på kartet, og det er strengt tatt ikke veldig rart. Selv backpackerne har i liten grad fått opp øynene for det urørte paradiset. Øst-Timor var en portugisisk koloni i nærmere 300 år, og da Portugal trakk seg ut i 1975 tok det ikke mange dager før Indonesia var på plass med en massiv angrepsstyrke, og annekterte landet som sin 27. provins. Under indonesisk styre bar landet preg av politisk uro, ekstrem vold, og en rekke konflikter mellom separatistgrupper og det indonesiske militæret. Rundt 100 000 dødsfall knyttes til hendelser i denne perioden. I 2002 ble Øst-Timor endelig erklært en selvstendig nasjon, men FN beholdt likevel sikkerhetsstyrker i landet frem til 2012. Mange prosesser er allerede godt på vei for å skape en mer stabil hverdag for befolkningen, og ikke minst lysere framtidsutsikter for de drøyt 1,3 millioner innbyggerne. Nå regnes Øst-Timor som en trygg destinasjon å besøke, og UD fraråder ikke lenger å reise dit.

Jeg krysset landegrensen mellom Indonesia og Øst-Timor på motorsykkel. Det var en grensekryssing jeg var veldig spent på med tanke på historien mellom de to landene, men det var overraskende avslappet stemning på grensen. Med unntak av sirkuset for å få motorsykkelen min midlertidig importert inn i landet, der jeg løp frem og tilbake mellom politi, immigrasjon og vegvesenet for å få nødvendige stempler og signaturer, så var grensekryssingen helt uproblematisk. Øst-Timor er ikke fullstendig ulikt Indonesia, men jeg merket raskt en kontrast da jeg endelig kjørte inn i landet – nedlesset med nye importdokumenter. Veien nærmest opphørte, og gikk over til en blanding av grus, stein og gjørme. Periodiske innslag av asfalt indikerte at det trolig var en brukbar vei en gang i tiden, men vedlikehold virket ikke å være utført siden portugisisk styre. De 115 kilometerne fra grensen til hovedstaden, Dili, gikk unna på rundt 3 timer. Kineserne har gjort sitt inntog, og er i full gang med å bygge ut et moderne veinett flere steder i landet, dog tar det nok en stund før det er helt ferdig.

Det er idyllisk å utforske Øst-Timor på to hjul, men de forlokkende strandveiene er ikke alltid like fremkommelige. Noen ganger er det tryggest å snu. Dyp sand og gjørme er ingen spøk.

Øst-Timor benytter amerikanske dollar som valuta, og kombinert med relativ lav konkurranse i turismesektoren, blir det forholdsvis dyrt å feriere her. Det er absolutt mulig å reise rundt på budsjett, men det krever at man har god tid, mye tålmodighet, og forventer minimalt med komfort. Uansett blir det dyrere her enn i nabolandet, Indonesia, og det er nok noe av grunnen til at de fleste backpackere skygger unna. I Dili fant jeg overnatting på sovesal for 10 USD per natt, men på de fleste overnattingsstedene i landet starter prisene på 20-30 USD for de rimeligste rommene. Er man heldig, så er ett eller flere måltider inkludert i prisen. For meg som ikke er byentusiast i særlig grad, fant jeg ikke Dili spesielt interessant, men syntes samtidig det var helt greit å oppholde meg der et par netter. Jeg spiste på de billige indonesiske warungene, dro på treningssenteret, jogget langs havnen sammen med kampsportutøverne, og fikk utforsket byen på to hjul. Min erfaring var at uten eget fremkomstmiddel føler man seg fort litt låst, så fremt man ikke er glad i lange gåturer, eller hyppige forhandlinger med de lokale taxisjåførene.

En liten halvtime unna Baucau ligger Watu Mea-stranden – en tilnærmet ubesøkt perle. Hit går det ingen offentlig transport, så man er helt avhengig av å ha eget kjøretøy. Om du reiser hit, vil du mest sannsynlig ha hele stranden for deg selv.

For å holde budsjettet mitt, valgte jeg å campe på strendene da jeg kjørte østover til de mer avsidesliggende områdene i landet. Øst-Timor har ingen mangel på kilometerlange kritthvite strender. Det føltes uproblematisk å slå opp teltet på strendene, og noen av nettene fikk jeg besøk av lokale fiskere var nysgjerrige på hva jeg gjorde der. Samtalene ble som oftest kortfattete på grunn av språkbarrieren. Jeg snakker nok indonesisk til å overleve, men både tetun og portugisisk blir for meg helt uforståelig. Høydepunktet var å nå Jaco Island, en ubebodd øy utenfor østspissen av landet. Øyen er ca. 4 km på det bredeste, dekket av jungel, og omringet av paradisstrender. Jeg betalte en lokal fisker 10 dollar for å kjøre meg over, og da hadde jeg hele øyen for meg selv. Det skal riktignok nevnes at er en reell ekspedisjon å kjøre den siste strekningen ned til Jaco Beach, og veien blir totalt ufremkommelig i regnvær. Jeg brukte tre timer på de siste åtte kilometerne, og hadde i tillegg et velt på motorsykkelen. For de med dypere lommer, er det et godt alternativ å leie en firehjulsdrevet bil med sjåfør. Da slipper man bekymringene, men det kommer definitivt med en prislapp!

Jaco Beach. Jaco Island i bakgrunnen. Denne stranden eksisterer kun ved lavvann, så vær forsiktig om du går langt nordover for å utforske. Ved høyvann blir returen gjennom tettgrodd jungel – en tidkrevende affære.

Det mest iøynefallende med Øst-Timor er de fantastiske strendene, kombinert med dykking i verdensklasse. Likevel er store deler av landet dekket av fjell, og det føltes feil å ignorere de forlokkende fjelltoppene i innlandet. Etter å ha fikset bensinlekkasje og ødelagt bagasjestativ på motorsykkelen, kjørte jeg innover i landet mot Hato Builico, en liten landsby ved foten av landets høyeste fjell. Mt Ramelau (Foho Tatamailau) ruver nesten 3000 meter over havet, og er et mektig syn. Det er ikke uten grunn at fjellet er hellig for østtimoreserne, og det er en populær destinasjon blant de lokale. Det er reist en stor statue av Jomfru Maria på toppen, og de har gjort et halvhjertet forsøk på å bygge trapper hele veien opp. Likevel er den største utfordringen selve kjøreturen til Hato Builico. Veien er tidvis i virkelig dårlig stand, og for meg som kjørte på en motorsykkel mer egnet for asfalterte veier, var det en nervepirrende affære. Steinete veier med dype hull byr på utfordrende kjøring, og noen steder var veien forvandlet til et langtrukkent gjørmebasseng. Å kjøre dit selv, uavhengig av om det gjøres på to eller fire hjul, anbefales kun for svært erfarne sjåfører.

Mt Ramelau

Jeg reiste rundt i Øst-Timor i 12 dager, noe som føltes altfor kort, men importtillatelsen for motorsykkelen min var kun gyldig i en uke, så jeg tok ikke sjansen på å oppholde meg ytterligere utover fristen. For de med virkelig god tid, er det visstnok utrolig mye spennende å utforske langs den lite besøkte sydkysten, men veiene er i svært dårlig stand, og det må settes av godt med tid. Øst-Timor blir trolig en mer populær destinasjon med årene, og hvem vet hvordan utviklingen blir når turistene plutselig strømmer til. For de eventyrlystne, anbefaler jeg å besøke landet så snart som mulig, mens sjarmen av å besøke en urørt destinasjon fortsatt er tilstede. For strandturisten som ønsker forutsigbarhet, trygghet, og ordnende former: vent et par år til!

Langs nordkysten av Øst-Timor så solnedgangen slik ut hver eneste natt – et syn man aldri går lei av.

Følg William Byholt på Instagram

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s